Med ønske om å skape et fellesskap

Henrik Kopstad Arnesen Fotballtrener for Falk 2013 og ansatt i SMART senteret

«Hvordan kan vi sammen skape et fotballag der ALLE barna trives og gleder seg til å gå på trening, kamp og turneringer og hvor foresatte finner det meningsfylt å være i et felleskap fordi de trives sammen?»

Først litt om bakgrunnen.

Som en «relativt» fotballinteressert far skal jeg innrømme at jeg ble glad når min 5 år gamle sønn kom hjem og fortalte at han ville begynne på fotball. Men etter egen overbevisning ville jeg at ønske skulle komme innenfra så jeg lot det ligge, men når spørsmålene kom hyppig «ga jeg etter» et par måneder senere.

Kompisene hans hadde spilt fotball en stund, noen så lenge som et år, og de var ca 15 stykker på laget. Et lag som ble ledet av to dyktige fedre/trenere. Men ettersom antall barn på trening økte for hver uke, var jeg nok et «lett offer» når behovet for flere trenere meldte seg.

Vi trente inne i en liten hall så vi var i utgangspunktet nok trenere når alle var tilstede, noe vi stort sett var, så det gav muligheter for å gjøre andre ting. Så mens de to andre trente barna tok jeg på meg rollen med å skape en relasjon til barna som syntes det var litt skummelt og som helst ville sitte sammen med mor og far. En annen jobb jeg tenkte var viktig var å skape en relasjon til foresatte. Fordelen med å ha så små barn på trening, er at alle foresatte er tilstede og da har man en aller tiders mulighet til det. Et annet grep vi gjorde var å lage en Facebook gruppe for laget, der all informasjon ble lagt ut.

Etter hvert som barna hadde spilt sammen cirka et år var gruppen mer satt og mer stabil, og trener gruppen hadde gått fra 3 til 2 og opp til 4. Klubben hadde vært veldig raus med å la barna slippe å betale medlemskontingent, men nå som gruppen hadde blitt såpass stabil og barna hadde begynt å spille kamper og delta på turneringer var det behov for å ta det neste steget.

Vi bestemte oss derfor for å innkalle til et foreldremøte, og som sagt så gjort. Trener-teamet satte seg ned og planla innholdet til møtet i to timer, og vi gledet oss til å samle foreldrene.

Vi hadde blitt en gruppe med rundt 30 barn, men når foreldremøtets tidspunktet kom, dukket det opp 4 stykker. Vi ble litt overrasket men mistet ikke motet av den grunn. Jeg tror oppmøtet på foreldremøter er en stor utfordring for mange av ulike grunner i dagens hektiske samfunn.

Så neste trening fikk jeg nok engang muligheten til å prate med foreldrene som var på trening, med mål om å finne løsninger på hvordan den enkelte skulle ha mulighet til å komme på møtet og hva som var hindringsfaktorer.

Etter samtale med alle kom det frem at alle hadde lyst til å komme på møtet, men hindringsfaktorene var mange og ulike. Eksempler var aleneforeldre som slet med barnevakt, andre barn som skulle på trening, jobb på den ene foresatte + mange andre ulike og gode grunner. Det neste spørsmålet var derfor; hva skal til for å du kan komme.

Og det unisone svar var at flere ville få det til hvis vi la det i forbindelse med trening. Der var de jo uansett. Så vi inviterte til nytt foreldremøte 3 uker frem i tid, så de foresatte kunne planlegge litt men heller ikke glemme det.

Og her dukket altså fokusspørsmålet for møtet opp i invitasjonen;

«Hvordan kan vi sammen skape et fotballag der ALLE barna trives og gleder seg til å gå på trening, kamp og turneringer og hvor foresatte finner det meningsfylt å være i et felleskap fordi de trives sammen?»

Når møtedatoen kom var vi litt spente på hvor mange som vil dukke opp denne gangen. Og inn døren kom hele 23 foresatte. Det første som møtte dem var at de måtte trekke en lapp for hvor de skulle sitte. Med mål om at de ikke skulle sitte ved siden av noen de kjente så godt fra før. Ubehagelig for noen men med mål å skape nye relasjoner.

Jeg var spent på hvordan møtet ville fungere og det var jeg ærlig på i plenum samtidig som jeg sa at det ville bli et annerledes foreldremøte enn de var vant til. Jeg tror det er lurt å fortelle hvordan man har det og at man er spent. Det ufarliggjorde det litt.

Det første vi gjorde etter dem satt seg, og jeg hadde innledet, var å leke. En enkel lek som heter 1-2-3, der to personer står ovenfor hverandre og teller til 3. Person 1 sier 1, person 2 sier 2 og person 1 sier 3 osv etter kort tid skal man si; hei istedenfor 2 og etter det skal man klappe istedenfor 3. En enkel og ufarlig lek som får frem smil og latter.

I neste fase skulle de sette seg og prate med den samme personen de lekte med. Nå skulle de fortelle en historie om sitt barn, hvor de hadde blitt glade eller stolte. De hadde da fått utdelt et A3 ark med SMART egenskapene, hvor de skulle gi styrker til det barnet fra historien di hørte.

Tilbakemeldingene i etterkant var at det var litt kleint, men også at det ga en ekstra stolthet for barnet sitt.

Videre fortalte jeg litt om barn og unges psykiske tilstand, hvor mye penger Norge bruker på å reparere og at vi har en unik mulighet til å forbygge.

Neste steg var at jeg kom med to påstander:

1. «Barn som deltar i en aktivitet hvor de trives og har det bra lengst mulig, vil gjøre dem mer robuste og psykisk sterke som igjen vil føre til at de får et godt liv.»
2. «Hvis vi som foreldregruppe bidrar til at vi sammen skaper et fotballag hvor alle barna trives og ingen slutter vil sjansen for å nå målet øke betraktelig»

Etter litt samtale rundt bordet var samtlige bord enig begge påstander.

Så fikk de foresatte i oppgave å tenke på en eller flere egenskaper de tenkte at skulle prege laget, så snakket de litt med sidemannen. Denne gangen motsatt vei enn tidligere, før de tilslutt skulle komme frem 3-4 egenskaper de mente skulle prege laget rundt hvert bord. Alle egenskapene som ble nevnt ble skrevet opp, og vi valgte en felles egenskap som skulle prege vårt lag gjennom en demokratisk avstemning. Valget falt på:

Neste spørsmål som ble stilt var;

Hva kan du bidra med, i forhold til hva du har kapasitet til?

Og hva er det første steget?

Mange gode forslag dukket opp og vi ble enig om at de to første tingene vi skulle samarbeide om var:

Kjøring til og fra trening hvis de foresatte hadde en utfordring med å få barnet på trening.

Og

Vi skal lage en bildebok med bilde av alle barna så alle kan lære seg eller finne ut navnene til alle.

På slutten av møtet spurte vi om det var noen flere som kunne tenke seg å bidra rundt laget som lagledere. Også her var det fantastisk respons og vårt trenerteam på 4 ble på kort tid til 8.

Rett i etterkant av møtet tok en av laglederne ansvar for å lage bildeboken. En annen laget en spørreundersøkelse på Facebook gruppen med spørsmål om ulike sosiale treffpunkt både for foresatte og barn og bare foreldre. Her var nok engang responsen god og det ble uken etter laget en plan om både en sosial tilstelning for barn og foresatte og bare foresatte.

Ett annet flott øyeblikk var når den eldste i salen rakk opp hånda og fortalte at i denne gruppen vil hun delta, men hun var fostermor til sine barnebarn og visste ikke hvor mye hun hadde kapasitet til. Hun gav uttrykk for at det var vanskelig å fortelle det, men at det allikevel føltes godt og riktig. En slik ærlighet tror jeg er med på å skape fellesskap. Vi gleder oss til fortsettelsen J