Hvordan kan vi legge til rette for reell medvirkning og at
alle stemmer får muligheten til å bli hørt?

I et kollegium kan det skje at det ofte er de samme få og sterke stemmene som kommer til orde. Enkelte snakker ofte og høyt, og gjerne på vegne av «alle». Da risikerer vi å gå glipp av mange meninger, gode innspill og nye løsningsforslag fra de som er mer stille.

IRP er en effektiv metode for å regissere samtalene slik at alle opplever reel medvirkning og for å få frem flere meninger og synspunkt.

I:
Med I-en så mener vi individuelt. Når et spørsmål er stilt, f.eks. eller informasjon er gitt, så skal hver og en tenke litt selv. Det behøver ikke være lange tiden, men et sted mellom 1-5 minutter. Det avhenger av hva man spør om, eller informerer om. Medarbeiderne kan gjerne notere ned ideer og tanker man har.

R: (eventuelt G)
Når alle har fått tenkt litt flytter vi oss til R-en.
Det handler om relasjonelle samtaler i form av to og to, eller i en liten gruppe.

Hver og en skal få muligheten til å sette ord på hva de har tenkt, og dele med samtalepartneren eller gruppen. Dette er mye tryggere for de fleste enn å ta det direkte i plenum. Det er viktig at man her fokuserer på å lytte, være nysgjerrig og vise anerkjennelse overfor andres synspunkter.

P:
Da er vi ved P-en. Etter å ha tenkt litt selv, snakka sammen to og to eller i gruppe er tiden inne for å føre en samtale i plenum. Her er det viktig at alle synspunkter blir møtt med nysgjerrighet og anerkjennelse både fra den som leder samtalene og fra kollegene. Eksempelvis kan en person få oppgaven med å dele hva det ble snakket om i gruppen. Det er supert hvis man klarer å lede samtalene på en slik måte at kollegaene kan snakke med hverandre, slik at ikke alt må innom/via møtelederen.